Hva er steviolglykosider?
Steviaplanten Stevia rebaudiana vokser i Paraguay og Brasil, der bladene har vært brukt til å søte drikke i århundrer. Det som er godkjent som tilsetningsstoff i EU er ikke bladet, men steviolglykosider (E960) — enkeltmolekyler ekstrahert fra bladet med vann og alkohol, renset og krystallisert.
De vanligste er stevioside og rebaudiosid A. Renheten skal være minst 95 prosent.
Hvorfor brukes det?
Steviolglykosider er 200–300 ganger søtere enn sukker, kalorifrie og varmestabile. Den store kommersielle fordelen er merkingen: produsenter kan skrive «søtet med stevia» og «fra planten stevia», som selger bedre enn «kunstig søtstoff».
Ulempen er en lakrisaktig bitterhet i ettersmaken, som blir tydeligere jo mer som brukes. Derfor kombineres stevia ofte med erytritol eller sukker.
Hvor finner du det?
Lettbrus og saft, yoghurt, bordsøtningsmiddel, sukkerredusert syltetøy, sjokolade og proteinprodukter.
Er det farlig?
Nei, innenfor bruksgrensene. EFSA vurderte steviolglykosider i 2010 og satte en ADI på 4 mg per kilo kroppsvekt per dag, regnet som steviolekvivalenter. Det er en relativt lav grense, og barn med høyt inntak av søtet drikke kan komme nær den.
Merk at «naturlig» her gjelder opprinnelsen, ikke prosessen. Selve utvinningen er en kjemisk industriprosess, og selve steviabladet er ikke godkjent som ingrediens i EU.
Gjør det maten ultraprosessert?
Ja. Et renset, industrielt isolert søtstoff som tilsettes for å gi søtsmak. At råstoffet er en plante endrer ikke funksjonen — samme logikk som for «naturlig aroma».
